Tekst og udgave
forrige næste

Suffraganeis ecclesie Pisane.

Magnus dominus et laudabilis nimis (gloriosus in sanctis. mirabilis in maiestatibus. faciensque prodigia; immutat tempora. alto sue dispositionis consilio. cui consiliarius alius non existit. et uocat ea que non sunt/ tamquam ea que sunt. ut non glorietur omnis caro/in conspectu eius. sed quemadmodum scriptum est. qui gloriatur in domino glorietur. Ipse namque dat secretorum scrutatores quasi non sint. et uelud inanes/ iudices terre facit. arefaciens stangna/ flumina in insulas collocando. ab oriente ac occidente congregat sibi semen. et dicit aquiloni/ da. et austro noli prohibere. ut illi quibus arridet prosperitas/ filios aquilonis impedire non possint. uenire in gratiam filiorum. qua ponit humiles in sublimi; et merentes erigit sospitate. Cumque inconprehensibilia sint iudicia sua et inuestigabiles eius uie; istud ex eis tenemus pro certo quod omnia iusto facit iudicio/ nobis tamen ineffabili/ et occulto. Sane felicis recordationis Innocentio papa predecessore nostro septimodecimo kalendas augusti soluto debito carnis ad regionem sanctorum spirituum ut credimus euocato. et sequenti die celebratis exequiis. ac cum honore debito collocato ipsius corpore in sepulcro; una cum fratribus nostris ad eligendum conuenimus successorem. et die tertio spiritus sancti gratia inuocata; super hoc tractauimus diligenter. et post tractatum diutinum placuit fratribus uniuersis; humeris nostris quamuis insufficientibus imponere onus istud. Et licet inprimis duxerimus resistendum/ ne tamen uideremur uocationi diuine resistere/ submisimus humeros ad portandum. sperantes in eo qui linguas infantium facit disertas. quod ipse qui uota fratrum aspirando preuenit/ prosequetur etiam adiuuando. Fiduciam enim talem habemus per Christum ad deum non quod sufficientes simus cogitare aliquid a nobis/ quasi ex nobis/ sed nostra sufficientia est ex deo; qui nos ad suum ministerium euocauit. Sollicitudine igitur ecclesiastice prouisionis assumpta. et spe non modica de uobis concepta quos nobis misericordia conditoris ad tanti oneris grauitatem facilius perferendam in participium instantie nostre cotidiane assumpsit; uniuersitatem uestram rogamus attentius et monemus et exhortamur in domino quatinus insufficientiam nostram apud eum qui dat omnibus affluenter et non improperat orationibus adiuuetis. et circa commissam nobis dominici gregis curam diligenter et utiliter uigilantes. nostrum satagatis humiliter supplere defectum. et iniunctam nobis pastoralis oneris grauitatem uigilanti studio conportetis). Nos enim uos tamquam principalia menbra eccelesie honorare intendimus (et in quantum permiserit dominus in uestris necessitatibus adiuuare. Ad hec uolumus et mandamus ut crucesignatos uestrarum diocesum attentius exortemini. ne propter obitum prefati predecessoris nostri consternantur corda eorum neque formident. quasi ex hoc terre sancte impediatur succursus. quoniam etsi sufficientie illius nostra uideatur inferior; ad liberationem tamen ipsius terre. uotis non minoribus aspiramus. quibus ipse dominus qui sperantes in se nullatenus deserit effectum tribuat et profectum. ut quod possibilitas nostra non optinet/ eius nobis gratia largiatur.

Datum Perusii .viii. kalendas augusti. pontificatus nostri anno primo).

.....

In eundem modum Lundensi archiepiscopo et suffraganeis eius.

3 sed] på rasura.

4 gloriatur] asynesretteta.

5 uelud = uelut.

6 stangna = stagna.

24 est] tilføjet og indskudt i linien a.

5 exhortamur] derefter plads efter rasur, nu udfyldt med en streg a.

10 ecclesie] ecelie med forkortel sestegn a.

10-19 intendimus (et in indtil primo)] intendimus etcetera usque in finem a, udfyldt som ovenfor.

17 tribuat] triibuat a.

21 Lundensi archiepiscopo = Andree.

25 Psal. 47,2: magnus dominus et laudabilis nimis.

— Jf. Psal. 67,36: mirabilis deus in sanctis suis.

1 Act. 7,36: faciens prodigia.

— Eccli. 33,9: immutauit tempora.

2 Jf. Isai. 40,13: Aut quis consiliarius eius fuit.

2-3 Jf. 1. Cor. 1,28-29: et ea, quæ non sunt, ut ea, quæ sunt, destrueret, ut non glorietur omnis caro in conspectu eius.

3-4 1. Cor. 1,31: quemadmodum scriptum est qui gloriatur in domino glorietur.

5-6 Isai. 40,23: qui dat secretorum scrutatores quasi non sint, iudices terræ uelut inane fecit.

6 Isai. 42,15: ponam flumina in insulas et stagna arefaciam.

6-7 Jf. Isai. 43,5-6: ab oriente adducam semen tuum et ab occidente congregabo te. Dicam aquiloni: Da et austro: Noli prohibere.

9-10 Iob5,11: qui ponit humiles in sublime et mærentes erigit sospitate.

10 Rom. 11,33: quam incomprehensibilia sunt iudicia eius, et inuestigabiles uiæ eius.

21 Sap. 10,21: et linguas infantium fecit disertas.

6 Iacob. 1,5: qui dat omnibus adfluenter et non improperat.

Til lydbiskopperne under kirken i Pisa.

Herren er stor og højlovet, strålende i sin helligdom, vidunderlig i sin majestæt, han, den undergørende, der forandrer tiderne efter sin bestemmelses høje plan, han, der ikke har nogen som rådgiver, og kalder det frem, som intet er, så vel som det, der er noget, for at intet kød skal rose sig for hans åsyn, men den, som roser sig, rose sig af Herren, som der står skrevet. Thi han gør dem, der forsker hemmelighederne ud, til intet og regner jordens dommere for ingenting, søer tørrer han ud og gør floder til udtørret land, han samler sit afkom fra øst og fra vest og siger til norden: giv hid og til syden: hold dig ikke tilbage, for at de, for hvem lykken tørrer ud, ikke skal hindre nordens sønner i at komme til sønnernes nådegave, hvorved han løfter de bøjede højt og oprejser de sørgende til frelse. Og da hans domme er ufattelige og hans veje uransagelige, ved vi derfor for vist, at han gør alt efter en retfærdig, dog for os uudsigelig og hemmelig dom. Efter at nu vor forgænger pave Innocens, saligt ihukommet, den 16. juli var afgået ved døden og, som vi tror, hidkaldt til de hellige ånders land, og efter at jordfæstelsen havde fundet sted den følgende dag og hans legeme lagt i graven under tilbørlig æresbevisning, samledes vi med vore brødre for at vælge en efterfølger, og efter at have påkaldt den Helligånds nåde forhandlede vi på trediedagen omhyggeligt herom, og efter en langvarig forhandling behagede det samtlige brødre at lægge denne byrde på vore alt for svage skuldre. Og skønt vi i begyndelsen mente at burde modsætte os det, har vi dog, for at vi ikke skulde synes at sætte os imod Guds kaldelse, lagt vore skuldre til for at bære, i vort håb til ham, som gør de umælende børns tunger kloge og veltalende, at han, som gik foran ved at blæse sin ånd over brødrenes afstemning, også vil følge efter med sin hjælp. Thi vi har ved Kristus en sådan tillid til Gud, ikke at vi evner at tænke noget selv, som om det kom fra os selv; men gør vi fyldest, kommer det fra Gud, han, som har hidkaldt os til sin tjeneste. Da vi altså har påtaget os omsorgsfuldt at tage vare på kirken og har fattet et ikke ringe håb til jer, hvem Skaberen i sin miskundhed har givet os til hjælpere, som vi dagligt har påtrængende behov for, for at vi lettere kan udholde vægten af så stor en byrde, anmoder og påminder og opfordrer vi jer alle indtrængende i Herren til, at I kommer os til hjælp i vor utilstrækkelighed med bønner til ham, som giver alle til overmål og uden bebrejdelser, og ivrigt stræber efter ydmygt at udfylde vore mangler, idet I omhyggeligt, gavnligt og omsorgsfuldt våger over den os betroede Herrens hjord og med årvågen iver sammen med os bærer den tunge byrde, der er pålagt os som hyrde. Thi det er vor agt at ære jer som kirkens hovedlemmer og, så vidt Gud tillader det, stå jer bi i jeres trang. Desuden befaler vi som vor vilje, at I indtrængende opfordrer dem, der har taget korsets tegn i jeres stifter til ikke at lade sig forvirre i hjertet og ikke nære frygt på grund af vor førnævnte forgængers død, som om understøttelsen af Det hellige Land skulde hindres derved, eftersom vi dog, skønt vi synes at gøre ringere fyldest end han, ikke mindre end han ønsker og sigter imod at befri nævnte land, og gid Herren selv, som på ingen måde lader dem i stikken, der sætter deres håb til ham, vil give dette fremgang og virkeliggøre det, således at han skænker os det ved sin nåde, som vi selv ikke har evne og mulighed for.

Givet i Perugia den 25. juli i vort pavedømmes første år.

.....

Et ligelydende brev til ærkebiskop Anders af Lund og hans lydbiskopper.